Solefall er en forrykende krim om familiehemmeligheter, ulovlig etterretning, drap og en konspirasjon.
Trøndelag opplever sin varmeste sommer noensinne. Utover flatbygdene på Byneset og Melhus står kornet tørt og sprukkent under en glødende sol. Bøndene fortviler og feriefolket jubler.
Et varslet selvmord trekker tidligere etterretningsagent Tom Falck inn i saken. En fjorten år gammel jente som forsvant for seks år siden, ble siste gang observert på gården der den døde ble funnet.
Og hva knytter dødsfallet til Norges største fastlandsinvestering, den nye F15- basen på Ørlandet?
En fjorten år gammel jente forsvinner sporløst, fem år senere varsler en mann om sin egen død. Den tidligere etterretningsagenten Tom Falck lever et rolig liv i Trondheim sammen med NRK-journalisten Hanne Sørensen. Helt til Hanne mottar et brev om et mulig drap.
Tom Falck og hans politivenn Kurt Knudsen begynner å nøste i saken. Et nytt mord skjer og deretter enda et. Og det som tilsynelatende var et selvmord og en gammel forsvinningssak, utvikler seg til noe helt annet.
Samtidig skal norske myndigheter bestemme hvem som skal få ansvaret for sikkerheten til den største norske fastlandsinvesteringen noen gang – etableringen av jagerflybasen for F35 på Ørlandet.
Storpolitikken har dermed ankommet Trondheim og i kjølvannet av den, følger de som har alt å vinne og ingenting å tape.
Men alle har de et felles mål: Stoppe Tom Falcks undersøkelser – for enhver pris.
Knut A. Braa har på ny skrevet en spenningsroman i skjæringspunktet mellom storpolitikk, store penger og tragiske feilgrep. Alltid med en stor dose virkelige hendelser som bakteppe. (VG)
Mitt favorittsted
Jeg ville skrive en bok om favorittstedet mitt. Byneset. En halvøy som stikker litt ut i den innerste delen av trondheimsfjorden.
I le for de kraftigste stormene, men likevel et værhard vindlandskap om vinteren. Der ute trives rev, harer, rådyr og sikkert mange andre dyr jeg ikke har sett på mine kjøreturer.
Det er i utgangspunktet et jordbruksland. Flate åsrygger med bugnende, gule åkre, ispedd skogholt og grunne daler. Alt i slak nedoverbakke mot fjorden.
Det har bodd folk her siden tidenes morgen og av den grunn har jeg inntrykk av at halve Trondheim har en eller annen beste, olde eller tipp, tipp av et eller annet kjønn som kommer fra Byneset.
Undertegnede inkludert. Noen ganger har jeg spurt meg selv om det er en skjult, åndelig greie som trekker meg utover til det vakre landskapet, ti, femten minutters kjøring fra tettbebyggelsen.
Men siden jeg ikke tror på den slags, (i vertfall ikke ennå) er det en mer basal og banal årsak til at jeg trives der ute. Det er rett og slett en vakker, fredet plett på jord.
Og selv om gårdsbruk, skoler og butikker absolutt er 2024 talls, er det likevel ting der ute som minner meg om min egen oppvekst sammen med mine besteforeldre fra Leinstrand (Noen få kilometer lenger sør) på 60 og 70 tallet.
Ren og skjær nostalgi, altså.
Litt annerledes innfallsvinkel på plottet denne gangen, men fredelig landskap og tilsynelatende idyll kan være vel så spennende å skrive om som actionpregede storbythrillere.
Og som et bakteppe ligger alltid de mange, mange historiene som er blitt meg fortalt av venner som har vært i land der fred er et ukjent begrep og der steder som Byneset synes veldig langt unna.
En stor takk til alle disse som velger å dele sine inntrykk med meg.
Og hvordan jeg har greid å kople slike historier sammen med vakre Byneset?
Les boken så får du svaret på det.
