Heimdal Kirke, Trondheim
(lansert! Kan kjøpes som hardcover og e bok hos de fleste bokhandlere og online)
Tom Falck hadde ikke sovet de siste nettene. Det vil si, han hadde dopet seg ned med sovemedisiner slik at han til slutt, når morgenlyset la et grått skjær over vinduet, falt i en usammenhengende søvn med en urolig hvile. Flimrende bilder, fragmenter av mareritt. Og en nagende angst som satt som en ball i mellomgulvet når han våknet.
Kista der hun lå var hvit. Blomster, kranser og hilsninger dekket den nesten totalt. Takk for alt virket så utilstrekkelig. Skylder deg alt skulle det ha stått. Eller Du var alt. En hånd grep hans. Nina. Hans datter. Tårer hadde laget spor i ansiktet hennes.
De hadde vært der alle sammen. Hans søsken, arbeidskolleger av Hanne fra TV2 og venner fra pressen. Nina med kjæresten og hans ekskone Lise med sin nye samboer. Axel, Ninas bror, sto forhutlet, nedsunket i egne tanker.
Regnet falt fra en stålgrå himmel, uten antydning til lysjatteringer. Et bilde på hans eget indre. Men egentlig bare en helt vanlig dag i Trøndelag.
Hans mangeårige venn, politimannen Kurt Knudsen var der sammen med sin kone, Hege Irene. Begge like knyttet til Hanne som til Tom.
Til og med Anders Jørgensen var der. Barhodet, regnet laget glans i skallen. Grå kappe, mørk dress. Stivt ansikt. Tre ganger gikk etterretningsmannen ut for å røyke og hver gang sluknet sigaretten etter et par drag i regnet. De senket kisten klokken elleve og Tom tok imot kondolansene med en nummenhet i kroppen som han visste ikke ville forsvinne på veldig lang tid.
Hun hadde vært på vei hjem. En arbeidskollega kjørte bilen. På toppen av Okstadbakken hadde en bil skåret over midtrabatten. Mistet et hjul og snudd en gang i luften før den landet nesten opp på Audien der Hanne satt. Mannen som kjørte bilen var en fyllekjører som var død allerede i øyeblikket han traff Audien. Det var en av de marginale hendelsene livet bød på. I det eksosrøret fra fyllekjørerens bil skar gjennom taket, delte det nesten passasjersetet i to. Hanne døde øyeblikkelig. Da brannvesenet kom fram og like etter politiet og deretter ambulansen, var det over. Arbeidskollegaen overlevde, nesten fysisk uskadd. Kun en brukket fot.
Tom hadde truffet ham to ganger etterpå, en gang på sykehuset, fordi mannen hadde uttrykt et behov for å forklare, få tilgivelse. Tom forsto ikke hva det skulle være godt for. Hans bakgrunn som soldat fortalte ham at alle slike ting rammet vilkårlig. En kule som skar ut, et fragment av en rikosjett som traff en myk menneskekropp. Han hadde møtt opp på sykehuset. Tatt den duknakkede førtiåringen i hånden, sett leppene begynne å skjelve og sagt ordene mannen ville høre. Sagt at det ikke var hans skyld. Det var bare slikt som skjedde. Den andre gangen var i begravelsen. Med krykker, gipset fot, nesten tilfrisknet. Mannen gråt da også.
Tom holdt sorgen på avstand med trening, sinne og alkohol. Alkoholen dulmet smerten en stund, la et bedøvende teppe over ham, over hodet hans, tankene. Men dagen etter, eller allerede samme natt, var den tilbake med fornyet kraft. Da lå han og stirret i taket og visste ikke om han var våken eller sov. En kaotisk blanding av drømmer og minner om mennesker som hadde dødd, der livet var som en grå elv av søppel, som hopet seg opp i hans indre og aldri fant noen vei ut. Lukten av blod, blodstenkt sand, liggende i kaker over barn som hadde vært for nære krigshandlingene eller blitt offer for mennesker som likte å ta liv. Når han våknet etter slike drømmer, bestemte han seg igjen for å slutte å drikke, men da kvelden kom og søvnen uteble, gjorde han det igjen.
Fire dager etter begravelsen ringte Jørgensen. For en gang skyld menneskelig i oppførselen. Etterretningsmajoren som Tom hadde jobbet med i mange år, var oppriktig lei seg. Uttrykte sine kondolanser. Han hadde et tilbud til Tom. Han understreket at det ikke måtte misforståes dithen at Jørgensen utnyttet situasjonen, men i dette tilfelle hadde han gjort grundige overveielser og kommet frem til at han skulle spørre Tom likevel.
Tom hadde hørt ordflommen, en sjelden begivenhet hos Jørgensen, som uttrykte det meste i enkeltstavelser og stillhet. Gjerne avbrutt av hostekuler og harking. Forslaget var slett ikke dumt. Jørgensen tilbød ham trening. Ikke for å bli operativ per ce, til det var han for gammel, men i tider som dette kunne det være greit å oppdatere seg. Jørgensen tilbød ham et eget opplegg. Trening på Rena, sammen med forsvarets spesialkommando, FSK, i en periode, samt oppdatering, teknisk og faglig på forskjellige steder i landet. Et kurs som ville vare to til tre måneder. Etter det kunne Tom vurdere hva han ville gjøre med sin nyervervede kunnskap. Det skulle ikke Jørgensen blande seg i. Det siste var selvsagt blank løgn, men Tom tenkte ikke så mye over det.
Til sin egen overraskelse takket han ja. Mye fordi sovetablettene og alkoholen hadde blitt en altfor stor del av hverdagen hans. Mest av alt fordi han hadde behov for å komme bort fra det hvite trekorset på gravplassen, der blomstene allerede hadde begynt å visne.
Kosovo 10. januar 1999.
De kom fra alle kanter. De fleste i biler: et par nedstøvete Mercedes Gelandewagen, en tre tonns pansret Renault Sherpa med påmontert maskingevær og en kostbar BMW. BMWen var overraskende nok skinnende ren, noe som var en bragd i det støvete landskapet.
De hadde forberedt en landingsplass for et helikopter. Amerikanerne kom helst luftveien, tenkte kaptein Lars Skarpsno, der han sto i den ytterste ringen av de som voktet det anonyme huset der møtet skulle foregå. De befant seg ute på landsbygda.
I nord lå Pristina, i sør Mitrovica. Hvis den kalde vinden sto riktig kunne en høre den fjerne rumlingen av serbisk artilleri, men som regel var det stille.
Urolighetene hadde flyttet seg de siste ukene og alle visste at det var bare starten på noe som helt sikkert ville eskalere i en lite hyggelig retning. Huset var for lengst forlatt av de som eide det.
Lars hadde sett spor av hastig oppbrudd i de knuste vinduene, en stol som lå forlatt midt på tunet, en leketøysbamse avglemt i et hjørne.
Heldigvis var det ikke spor etter døde mennesker der. Ingen svarte striper eller klumper av blod, svært lite fluer. Det luktet dødt gress, støv og en svak eim av kloakk fra fjøset. Ikke noe annet.
Brønnen, et yndet dumpingsted av lik, var tom. De hadde sjekket. Kosovos frigjøringshær, UCK, likte å legge mennesker i brønnen, lagvis. Usikrede granater ble lagt imellom slik at de som eventuelt skulle hente opp kroppene, utløste granatene.
Hvorfor skrev jeg Miltons disipler?
Da jeg begynte å skrive manuset Miltons disipler, visste jeg ikke at deler av plottet dessverre ville utspille seg i i virkeligheten i Israel i 2023-24. Jeg skriver dessverre fordi ingen ønsket en slik utvikling.
Samtidig behøver jeg ikke være klarsynt for å se at en trykkoker som Israel/Gaza/Midtøsten konflikten er ville, før eller siden, eksplodere.
I thrilleren Miltons disipler trekker jeg linjene helt tilbake til Pinochets Chile og terrorregimet der, men handlingen er lagt til vår tid.
Men sammenhengene er der, krystallklare og det vil kanskje forundre noen, forarge andre (noe jeg er vant til) og, det er dette jeg håper, vekke resten.
Som min gamle (etteretnings) venn sier:
“Alt henger sammen med alt.”
Jeg har en fyldig dokumentasjon bakerst i mine bøker. Alle bøkene mine bærer preg av en handling lagt så nært opp til virkeligheten at det kanskje, noen ganger, er vanskelig å skille virkelighet fra fiksjon.
